Amanda Iversen Orlich

Klokka er 1232 og det er torsdag. Seljeveien er tom, utenom Pappa og enhjulssykkelen. Huset vårt er hvitt med grønne og oransje karmer og sola titter i blant fram mellom skyene. Pappa svinger litt mot venstre, prøver å snu, mister balansen, faller av. Tar med sykkelen tilbake til søppelkassa.Starter på nytt. Og på nytt. Og på nytt. 

Det har han gjort hele sommer. Øvd hver morgen hver kveld. I starten syklet han på terrassen. Ville ikke prøve ute i veien før han viste at han kunne sykle noen meter. Pappa er litt rar. 

Pappa startet prosjektet på veggen over kjøkkenbordet da vi bygde ut for 12 år siden. Det er i evig utvikling, nye klipp dukker opp med jevne mellomrom. Det er temaer Pappa syns er viktig, noen ganger er det spørsmål, eller bilder som setter spørsmål i hodene våre. Det er tegninger og fotografier. Illustrasjoner. Tekst. Farger. Det er alltid noe å se på. Kanskje er det for alltid å ha noe å snakke om. For at det ikke skal bli pinlig taushet. 

Pappa observerer mye. Han funderer. Vurderer. Tenker. Nøler. Og så sier han noe. Noe han har tenkt lenge på. Gjennomtenkt.

Pappa har asperger syndrom. 

Asperger syndrom er en medfødt utviklingsforstyrrelse og er en form for høytfungerende autisme. Personer med Asperger syndrom har vansker med sosialt samspill og med å intuitivt begripe hvordan andre mennesker oppfatter og tolker forskjellige situasjoner. En tankemessig overbelastning gjør at mange med Asperger blir raskere slitne enn andre, fordi masse energi går med til å tolke og forstå hva folk sier og mener. 

Aspergersen gjør at Pappa er ganske ensom. Han er mye alene, har sine egne prosjekter og bygger og fikser ting rundt seg. Han har ikke noe jobb, de færreste med Asperger har det. Det er vanskelig å tilpasse seg, når man syns det sosiale er så vanskelig, og jobbene er så strømlinjeformede. Men han slapper ikke av. Han snekrer og ordner, vasker opp, rydder huset, hjelper Lillebror med leksene, ser etter jobber, trener, leker med barnebarn og leser.

- Jeg har ikke noe venner. Jeg skjønner ikke hvordan man skal ha venner. Det er altfor komplisert. Jeg skjønner ikke hvordan det foregår.Hvordan det skal vedlikeholdes og utvikles.

Middag hver mandag og tirsdag. Pappa lager stort sett det samme, ikke fordi han har et ekstremt behov for rutiner, men fordi da slipper han fundere så mye over hva han skal lage.

Sola går sist ned her. Den skinner og varmer lenge etter at den har gått ned i Seljeveien, og murveggen er varm lenge etter det igjen. Vannet er varmt til langt utpå høsten.. Mamma går ut fra stranda. Pappa stuper fra brygga.Jeg bytter litt på. Mamma svømmer lang stranden, der hun nesten kan stå. Pappa svømmer forbi Mamma på en armlengdes avstand. Akkurat ikke borti hverandre. Klatrer opp på brygga over gelenderet. Mamma skifter bak et håndkle. Pappa vrenger av seg klærne. Skifter naken. Pappa går stort sett raskt hjem.. Mamma blir sittende så lenge som mulig. Noen dager sitter vi der alle sammen, til sola går ned. Da har kanskje Pappa  med litt whisky og Cola og Mamma har med en liten flaske vin. Flaskebekkstranda er et fristed.

Pappa har ikke luktesans, så Mamma må lukte om klærne er rene. Det er nok generelt Mamma som forholder seg aller mest til Pappas asperger, utenom han selv.

Noen ganger får Mamma helt nok. Det kan være vanskelig å bo så tett sammen, og det er dager Pappa ikke snakker til Mamma i det hele tatt. For Pappa sier ikke ting om han ikke syns det er nødvendig å si, og noen dager føles ingenting som det trengs å sies. Noen dager syns han Mamma roter alt for mye, hører på feil musikk, sier feil ting, mener feil, gjør feil.

-Han sier jo at han må gjøre ting istedenfor å si det. Hvis du vil at han skal si at han er glad i deg,sitter det så langt inne at han kan heller gjøre noe han tenker du vil like enn å si noe. Gjøre istedenfor å snakke. Men noen ganger vil man jo bare ha en klem. Det er nok litt vanskelig å forstå, sier Mamma

Bak den hvite gardinen som gjemmer sofakroken fra resten av huset, sitter Pappa. Han sitter her flere ganger om dagen. Trekker føttene oppunder seg. Ser ut av vinduet, ut i lufta, ut i ingenting, ut i alt. Han har med seg en kopp kaffe, i den blå koppen med Mummipappa på. På hodet har han hørselsvernet. Stenger lydene litt ute, nok til at han kan distansere seg fra de, men fremdeles vite hva som skjer.

Koppen er alltid den samme, kaffen er bare kaffe og Pappa er Pappa.

Pappa har ingen smarttelefon, bare en liten svart Nokia. Han lyser opp hver gang en av barna ringer og spør om noe. Vi er blitt voksne nå. Minstebror fylte 18 på mandag, og med det er en tid over. Fire barn har blitt voksne. Etter 28 år med barn i hus, har snart alle flyttet ut.

Det er litt tomt, men Mamma og Pappa arrangerer søndagsmiddager for hele Familien stadig vekk, og plutselig er det igjen barn og barnebarn overalt, og noen som vi ha oppmerksomhet, løftes opp, få en klem.