Amanda Iversen Orlich

GOLD BEACH, Asnelles 03.08.18

Sult sult vind sult. Ingen åpne steder.sånn INGEN. I bølgenekryr det av folk på brett, med store drager. De er så små og sårbare mot alt været.Vinden. Bølgene. De mørke skyen. Og historisk sus. I vannet ligger ligger resterav landingsramper godt synlig mellom bølgene. Gåsehud nivå 3. 

Ved en kirke. Asnelle by (?)

Har enda ikke funnet noe å spise, men det er ikke så farlig.Jeg har det fint. Akkurat nå er det sol, men horisonten er mørk ( men da varmer sola mye mer gjør den ikke?) og jeg sitter øverst i en kirketrapp og skriver.

Traff akkurat en ung, gammel mann (Jo?) som kom ut av et hus jeg stoppet ved. Vi snakket om bilder og studier og å reise alene. Tror jeg.Han snakket bare noen få ord engelsk. Men vi forsto hverandre ganske godt forde. 

INGEN MAT. 20:09

Google lyver. Dagens lærdom. Google sa plutselig at det var tre åpne spisesteder her. Jeg kledde meg til storm og gikk ut. To av stedene var uten tegn til liv. Det tredje var en bar. Ja, du vet, en sånn sliten, brun, landsens bar og når du åpner døra klinger en bjelle. Og åtte eldre menn ser på deg som om du har avbrutt noe VELDIG viktig. Åtte menn kledd uten farger fra topp til tå. Og der kommer jeg med en knall rødblågrønn boblejakke og håret blåst i alle retninger. Jeg vurderer snu på terskelen men nei, dude, skjerpings. Mannen bak kassa ( som spiller bordspill med to andre, på kassa) skjønner ingenting av engelsken min. Jeg finner fram google translate og skriver «har dere noe spiselig».Han rister på hodet. Og jeg innser at det slaget her kan jeg vanskelig vinne.Men hei, jeg har sjokolade, og noen nøtter. Og badekar. Dessuten fins det mange som sulter her i verden. MEN JEG ER SÅ SULTEN

Halo jeg spiser. Etter 23 timer uten ordentlig mat. Sola skinner inn vinduet og sjefen her sa det var vinterens hittil kaldeste dag. Og så tipsa han meg om noe fine bildemuligheter. Så da tror jeg det blir ut istedenfor chill.

Minnesmerke. Golden Beach

Skriver postkort hjem. Men det det er for kaldt til å skrive mer. Bye

En stein ved stranda

Er kommet til enden av strandpromenaden. En strandpromenade med bare tomme, stengte hus og en stengt bar som så ut som den egentlig var hyggelig. Føttene mine ble tatt av en bølge da jeg skulle ta et bilde. Nå er jeg gjennomvåt på beina. Går nok bra så lenge jeg går.

Stranda

Det er her det skjedde. Det er så historisk sus at det kiler i magen. Tenk her. Akkurat her. Kanskje var bølgene så store at man måtte hoppe fra stein til stein. At man ble våt på beina når man gikk langs stranda. Kanskje hadde de og glemt ullsokker. De timene mens de venta på at tidevannet skulle snu. At været skulle snu. Kanskje det blåste så heftig som idag. At det lå sandsekker overalt. Kanskje var det sånn her været så ut. Da britene,amerikanerne, (ententene ? De allierte? ) bestemte seg for å vente til 6.juni,ikke 5. som planlagt. Og her på stranda, hva gjorde de her? Satte opp stokker? Forberedte seg på et angrep alle trodde skulle treffe et helt annet sted. Men som traff akkurat her. Tror du det var sol om kvelden den 5.? Tror du kveldssola traff soldatene som gikk av vakt, som dovnet i en gressbakke, som spiste kveldsmat. Kanskje sin aller siste kveldsmat i kveldssola som skinte ekstra varmt. Mens vinden lagde rare lyder og bølgene bruste, og det var varmt nok til å vrenge av seg uniformsjakka litt. Tro om Harald var her. Han ble jo tatt til fange. (Det må jeg huske å spørre om) Kanskje han og satt her og spiste kveldsmat. I sola som kanskje varmet. Kanskje spiste han varm suppe, som varma i halsen. Kanskje satt han her med tre kompiser som han hadde kjent et år nå. Og kanskje to av de aldri spise kveldsmat igjen. Eller kanskje ikke. Det kunne vært i går. Stranda er her fortsatt. Bølgene. Stokkene i vannet Den sterke vinden. Sola. Som ikke varmer noe særlig. Evig med grønne gressbakker. Tenk her satt de. Tusenvis av unge gutter. Som ventet på noe. For nesten 74 år siden. 

Hjelp. Hva er dette stedet? Hvem gjemte seg bak disse steinene her? Hvorfor vokser det så mange blomster her. Hva skjedde akkurat her. Hvem satt i ly for vinden bak en gressbakke akkurat her og skrev brev hjem til noen som ventet. Hvem postet brevet to dager senere, den 7. juli, i en utbombet del av Caen, 20 kilometer borte. Eller vent, Caen var vel i fult bomberegn da. Lyden av en traktor får meg til å skvette. Det kunne vært en tanks uten at jeg hadde blitt mer overraska. Hvorfor fascinerer det her meg så veldig ?Hvorfor har jeg ikke merket at jeg blør på hånda fordi ettellerannet. Hvorfor er det her så spennende at det kiler i magen. Hvorfor skriver jeg fordeom fingrene nærmer seg neglsprettstadiet. Hvorfor sitter jeg her , helt alene, i vinden bak en gressbakke helt aleine. Og vil bare gå videre. Se mer. Oppleve mer. Men klokka er mye. Og jeg aner ikke hvor langt jeg har gått.

Bussen går om en halvtime. Shjiet. Bussen. Må gå nå. 

Asnelle Centre busstopp. 13:30

Et kvarter for tidlig til bussen. Den skal ihvertfall ikke få kjøre fra meg denne gangen. Tror jeg skal strikke meg en lue. Ørene er iskalde.