Dag 1 omtrent. Eller hvertfall første dag med dette.  Det er tirsdag. Det er den 26.januar 2021. 

Og vi vi har prosjektdager, prosjektuker, prosjektsemester. . Hele denne vinteren og våren og starten på sommeren skal vi jobbe med et stort prosjekt. Det er på et vis en svenneprøve for oss, en test der vi viser at vi kan lage et prosjekt fra a til å. Nå er vi omtrent kommet til c. Ideprossessen er igang. Vi har tenkt litt. Har pitchet ideene våre til lærer Ellen. Og så vidt startet.  Prosjektet mitt er om tvangstanker. Det skal jeg skrive mer om snart en gang. 

Jeg er Amanda.  Dette er meg klokken 09:17. Alarmen på telefonen har akkurat ringt (igjen), og klokka 09:30 begynner forelesning. Ellen sa at når man er på hennes alder (omtrent 40:) begynner man se ut som et annet menneske om morgenen. Før alt har startet ordentlig. 

Jeg føler meg allerede som et annet menneske om morgenen. Og jeg er bare 26. 27 om 110 dager. Heldigvis blir jeg fortsatt legget for øl. Det er en trøst. 

I stua har vi innstallert Liv Ellen på en luftmadrass.(Installert var et litt rart ord der). Liv Ellen bor egentlig ikke her men siden 2 av 4 i kollektivet har reist bort en stund og det bare er Ella og meg igjen bestemte vi oss for at hun kunne bo med oss. Det er tross alt litt ensomt å bo alene i en studentbolig når hele Oslo har stengt ned. 

Ja. Hele Oslo har forresten stengt ned. Omtrent. Alle universiteter, høgskoler, restauranter, kafeer, klesbutikker, elektrobutikker, musikkbutikker, sportsbutikker, sminkebutikker, undertøysbutikker, vottebutikker (det fins faktis, det er en rett her borte), altmuligbutikker. Det er egentlig mest matbutikker og apoteker som er åpent. Og kafeene er litt åpne. De serverer ta-med-kaffe noen steder. Så jeg tok med en iskaffe. Jeg liker iskaffe og jeg liker kafeer.  Det er fint om kafeene kan få fortsette å eksistere etter dette tenkte jeg. 

 Ellers er det stille i byen. Sentrum er helt øde nesten. Men i marka er det folk. Og i Frognerparken. Og i alle vinduene man kan titte inn i når man går forbi og det har mørknet, hvor det bor folk på innsiden.

Forrige uke var ikke Oslo like stengt. Helst skulle vi ikke møtes så mye hjemme hos folk ( eller var det uka før? jeg begynner gå litt i surr i dette her), så isteden møttes vi på kafe. Vi jobba og strikka og snakket om prosjekter og tegnet, drodlet, drakk kaffe, og strikket strikket strikket. Det er mye strikking for tida. Tror det er godt for hodet noen ganger. Bare repetere repetere repetere. 

(forresten så er grunnen til alt dette; det at verden har tatt en pause, at Oslo er nedstengt og at vi kjøper ta-med-kaffe, det er at verden er blitt rammet av et virus. Corona. Eller covid-19 , som vi har lært at det er kulest å si. (Noen sier bare rona, men akkurat der kjente jeg at jeg faktisk er blitt 26 år). Mye er stengt, ingen reiser  og vi venter på at det skal bli vår tur å få vaksine. Tror jeg. Det var situasjonen kort oppsumert. I tilfelle du leser denne saken om mange mange mange år og ikke skjønner greia helt. )

Jeg rakk akkurat dra til Nesodden for helgen, en knapp time før nrk varslet at det muligens snart kom anbefalinger om å IKKE reise noe som helst sted sted. Men når jeg først var der ble jeg likegodt over helgen. Det var tur til vannet med hele Familien, med medbrakt kakao, kaffi og noen lussekatter Mamma fryste ned i desember. Og mye sol, kortspill og god mat. Nesodden er generelt ofte en god pause fra nesten alt. Det er rart hvor helt annerledes det kan være bare en liten halvtimes båttur fra travleste Oslo. 

Også er det nesten alltid barn på Nesodden. Den yngste nevøen min er 3 og et halvt år, og her forsøker han finne lyden fra hjertet mitt, med stetoskopet han fant i legekofferten på lekehemsen. 

Denne loggbokposten ble litt lengre enn planlagt. Jeg hadde egentlig tenkt til å starte den forrige uka. Men så gikk jeg i surr og glemte det bort. Og så var det plutselig blitt en tirsdag. Og nå er vel klokka faktisk blitt onsdag og. 

Planen er å forsøke skrive litt her (nesten) hver dag. Jeg vil bruke denne siden til å øve på tekst og fotografi sammen, men og til å ikke minst sette terskelen litt lavere for hva jeg tør legge ut av bilder tatt med et fotografiapparat. 

God natt god morgen

Snakkes snart