Lytter til pressekonferanse. Redigerer bilder. Ute skinner sola. På pressekonferanse snakkes det om smitterekorder. 

Grunnet smitten har jeg avlyst et oppdrag i dag. For å slippe kollektivtrafikken. Skriver isteden et innlegg om prosjektet her. 

Har tatt litt bilder den siste uka. Vært forsiktig. Holdt avstand. Hatt intervjuer ute. Det har vært litt pes, men mest hyggelig. 

Nå skal jeg fortelle dere litt om fotoprosjektet mitt. 

PROSJEKTET mitt handler om tvangstanker. 

Da jeg var 6 år gikk jeg på ballett. I timene snurret vi rundt og rundt og rundt
og rundt, alltid mot høyre. Ut av ingenting dukket en tanke opp i hodet mitt,
en tanke om at Mamma og Pappa ikke kom til å fortsette å være glad i meg om jeg
snurret meg helt bort, at jeg kom til å bli fremmed for dem. Jeg begynte å
snurre meg opp etter timene, snurre mot klokka like mange ganger som jeg hadde
snurret med den i ballettimen. 

Tvangstanker.

Ifølge FHI har mellom 15 og 30% av Norges
befolkning tvangstanker i forskjellig grad. For de aller fleste er de bare en
del av hverdagen, nærmest som små ritualer. Men for noen tar det helt over, og
hindrer de i å ha et normalt liv.

Vi snakker sjelden om tvangstankene, hører
nesten aldri om dem i media, på instagram, på tv. De er der bare, som små
usynlige grenser i hodene til en god del
av oss. 

Jeg har lyst til å undersøke disse grensene. Fotografere tvangstanker. Snakke om tvangstanker. Og lære mer om mine egne tvanstanker ved å snakke med andre om deres. 

for noen er tall viktige. For Frida er det tallet 4. Hun har 4 mennesker i familien sin. For meg er det tallet 6: Pappa, Mamma, Mads, Mathilde, Mikael og meg.

Begynnelsen. Jeg har begynt å fotografere. Jeg har møtt fire mennesker. Vi har prata, fotografert og jeg har fått kjenne på en rar forståelse for de der reglene jeg har laga i hodet mitt, når noen andre har laget nesten like regler. Det er rart hvordan mine egne tvangstanker alltid både har vært veldig “normale”, bare en vanlig del av hverdagen min, samtidig som jeg ikke har turt snakke om de, fordi jeg var redd alle skulle synes jeg var helt rar. Det synes de kanskje og, men det har vært helt overveldende god respons fra folk. Og det har vært så mange som har sine egne tvangstanker. Noen har 1 og noen har 15. Noen hadde tvangstanker for lenge siden. Mange har de fortsatt. Helt kule og ålreite fine folk. Det har vært en STOR lettelse.  Utrolig at jeg ikke har greid snakke om det før. Og utrolig takknemlig for at Frida kom inn på temaet på en tilfeldig kafetur i vinter. 

Jeg har printet og klippet og forsøkt lage litt “bildenotater” av bildene jeg allerede har tatt. 

Fortsatt trenger jeg flere deltagere i prosjektet, så om du vil være med eller kjenner noen som vil det ( og som befinner seg i omtrent Oslo), mail meg gjerne på amanda.iversen.orlich@gmail.com

Flere oppdateringer om prosjektet kommer etterhvert. Gleder meg

God natta